Nå er ikke realiteten så ille som overskriften kan
antyde. Men det var en gang slik. Jeg var den som aldri skulle gifte seg.
Forlove meg? HELT greit, men gifte meg? NOPE! Argumentene mine var mange og de
var sterke!
Men så møtte jeg mannen i mitt liv. ”He swept me off
my feet” og spurte meg en gang da vi satt på resturant og hadde nytt et godt
måltid og fortsatt hadde litt rødt igjen i glasset: -Hvorfor vil du egentlig
ikke gifte deg?
 |
| Strikket/heklet brudekjole kanskje? |
Argumentene mine var borte. Jeg hadde ingen logiske
svar å gi ham. Han var jo min ”knight in shining armour” og man avfeier jo ikke
ham(?!?!?!).
Og 1 ½ år etter forlovet vi oss. Ingen dato ble satt.
Ikke før for snart 1 år siden.
20.06.2015
Ja, det er lenge til. Men vi har ingen hast, og det
er da det passer for oss. Begge barna er store nok til å forstå og huske dagen
vår.
Var med svigerinnen min på Bryllupsmesse i dag.
Kjenner jo at det begynner å krible litt, men det er fortsatt litt fjernt.
Fortsatt en stund til den store planleggingen setter i gang. Nå skal vi først
glede oss over sommerens bryllup i familien. Gleder meg utrolig tl å se svoger
og svigerinne gi hverandre sitt JA.
Hvordan var den store dagen deres? Eller planlegger
du kanskje og kan gi meg tips?
Pauline
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar