Rosablogger vs mammablogger... En tanke eller fler.

Synes dere som meg at det er litt morsomt å lese rosablogger? Men superinteressant å lese mammablogger?

Som liker å se praktiske, fine løsninger i andres hjem, som kunne lettet ens egen hverdag pittelitt også?

Som synes det er superdupert at ikke mammalivet er som en dans på rosa skyer, men et fantastisk givende liv hvor beina er plantet hardt i bakken?

Jeg fant "spunken" da jeg begynte å følge ~Antisupermamma~. Denne damen kan virkelig skrive og sette ord på hvordan det virkelig er å ha en familie som er alt annet enn perfekt, men perfekt nok for henne. (min egen mening dette asså). Ei som kan få latter og tårer til å så og si intreffe samtidig. 

Selv er jeg mamma til to gutter, en på 10 og en på 3. Her er ingen dager like... heller ikke kan vi sammenlikne morgen-formiddag-ettemiddag-kveld med hverandre. Det kan svinge til de grader ganske greit. Som selvfølgelig hos de fleste småbarnsfamilier. Men tenk så privligerte vi er! Vi lærer jo ikke annet enn å kjenne barna våre bedre og bedre ved å være der gjennom hver eneste trass, tåre og latter. Og de lærer at vi som foreldre (om vi gjør det "rette" for enhver situasjon), blir deres trygge base og havn... som da blir tryggere og tryggere jo lenger de pusher grensene vi setter. 

Jeg sitter ofte å tenker på hvorfor alt skal være så perfekt i alles egen lille verden. Hvorfor kan man ikke bare være seg selv? En dårlig dag er en dårlig dag. Sola skinner ikke hele tiden eller?

Som mamma, og helt sikkert pappa, har man jo dager hvor man ikke synes noe om noenting. Man eksisterer egentlig kun for barna og sørger for at de har det best i hele verden på sin måte.

Jeg må ærlig si at jeg ikke helt digger å snuble over noe rosa spesielt på disse dagene. Alle vet jo at det ikke eksisterer en slik verden? Hva skjer egentlig når rosabloggere har dårlige dager? Er det de "bad hairday-greiene?" Den andre har 7 dager i uken og hyler takk bare det er en hårstrikk i umiddelbar nærhet?

Om en stress-kvise hovner opp halve haken eller lager noe som kan ligne et horn i pannen og selv ikke helt korrekt sminke klarer å skjule det, og man bare MÅ på butikken eller den festen man har lovet på tro og ære man kommer på. Hva gjør man da? Jeg vet jo at jeg drar uansett. Hverdagen er jo slik. Man hopper i det akuratt slik man er.

Noen ganger må man til og med stille usminket på jobben, fordi vekkerklokken ikke ringte til rett tid.

Tenk å kunne hatt tid og ork til å kunne hoppe på og drukket kaffe med jentene 3-4 ganger i uken?

Istedenfor å stupe rett fra middagsbordet og i kosebuksa og håpe man har tid til en snarvisitt på matbutikken.

Det er jo klart det handler om prioriteringer.. men man kan ikke prioritere bort hverken familie eller jobb.

Men til slutt, sitter jeg med en tanke her. Jeg er umåtelig heldig! Jeg har to barn som krever alt av meg, en samboer som er umåtelig snill, mine største ting i livet som jeg elsker av hele meg og sammen har vi et hus som krever sitt, og som vi gleder oss over selv om det er masse arbeid.

Vi har jobber, familie og venner. Vi er heldige.

På godt og vondt, latter og tårer finner vi gleder og trøst når hverdagen kanskje bitchslapper oss midt i fleisen.

Det viktigste er å være seg selv. 

Beina på jorda.

Feile og lære.

Lytte og trøste.

Jeg takler det. Det kreves!

Klem 

Pauline