~ Foreldresamtale ~

Da er den årlige foreldresamtalen over. Jeg er alltid så spent før slike møter med læreren til Dennis.

Har det blitt noen endring siden sist? Trives han? Henger han med? Har han venner? Er han et hyggelig barn?... altså; enhver forelders normale spørsmål vil jeg si.

For de som kjenner oss, vet de aller fleste at Dennis er fra mitt tidligere samboerskap, og at nå når han begynner å bli eldre, har man alltid i bakhodet: "når katten er borte, danser musene på bordet."

Og ved å ta en slik sammenlikning, mener jeg at vi vet jo ikke 100% sikkert om han er like hyggelig borte som hjemme. Man hører jo veldig ofte om at "skilsmissebarn oftere er de som er bråkete og trøblete." Heldigvis for oss, har han hatt en pappa mesteparten av livet, og jeg har sluppet den tyngste tiden med å være alenemamma.

Og ifølge læreren er han en hyggelig og god gutt, som følger utviklingen som de fleste andre. Ingen bekymringer å dra med seg hjem.. vel, noe er det jo alltid. Men ikke store nok til at vi ikke klarer å fikse de her hjemme. Synes vi utgjør et godt team med et supert støtteapparat i familien vår. 

Ille stolt av bøtteknøtten min. 

Og når jeg så sitter her og skriver, slår det meg... er det noen i det heletatt som leser det jeg sitter å skriver? Er det noen som faktisk gidder bruke 1 minutt og lese noe som for de mest sansynlig er meningsløst? Jeg aner jo ikke..