Med en 11-årng i hus så er det alt i gang. Ååå, som minnene strømmer på.
Vi har en veldig åpen dialog om det meste med vår eldste sønn, og det er utrolig "morro" å få ta del i hans hverdag etter at dagen hans er omme, og vi reflekterer over hvordan dagen har vært.
Forleden smilte gutten litt sjenert da han sa;
-Mamma, assa... det er ei jente da, og hun fikk ei anna ei til å spørre meg... og når jeg svarte nei, så sjeika hun til meg. Men så plutselig smilte hun og vinket til meg seinere igjen.
Haha.. ja, gutten er i ferd med å finne ut hvor spesielle vi kvinner er og hvor tidlig det startet, og jeg måtte jo fortelle ham at det er litt greit om han er litt grei når han kjenner han vil svare nei. Det er aldri, uansett, noe hyggelig å bli avvist. Uansett alder. Men han lovte meg at han hadde svart ordentlig. Jeg håper og tror at jeg har en veldig hyggelig og ordentlig sønn. Vi gjør så godt vi kan med den jobben iallefall.
Husker dere den tiden? Da spenningen på den lappen som ble brettet godt og sendt gjennom klasserommet, smøget ned i penalene, jakkelomene.. - Jeg spør deg. JA NEI VET IKKE
Hva var klusset ut eller ringet rundt da den endelig kom tilbake. Eller da bestevenninnen tok saken i egne hender og gikk bort og spurte for deg isteden. Spenningen var jo til å ta og føle på!
Nesten så man faller helt tilbake i pre-teen selv her på memory lane.
Den første kjæresten, den som var så egentlig kjempeflau... må smile veldig når jeg tenker tilbake.
Så kom tenårene, og den første kjempestore kjærligheten. Himmel og bevares. Den glemmes jo heller aldri, men plasseres på en av livets første dagboksider og blir der. Kan nesten huske hvordan det kilte i knærne da man endelig ble lagt merke til. Hvor fort lykke kunne snu. Oioioi. Berg og dalbane!
Det er mye nyttig man har lært av alt merker jeg.. nå når man har "småttinger" som sakte sklir frem mot disse epokene. Og det er viktig som forelder og huske både glede og smerte. For det er absolutt viktig å vite hva våre kjære kjenner inni seg.
 |
| Bildet linker til Kjærlighet er mer enn forelskelse Gaute Ormåsen. |
Men de skal jo som foreldrene møte sin retteste rette (om det er lov å si). Den dypeste, mest ekte og sterkeste kjærlighet av de alle, som får alt annet til å virke som egentlig "ikkenoe". Men de må prøve og feile---prøve og feile.. Det tok lang tid før jeg fant min vet jeg.
Jeg vet at jeg kommer til å hjelpe "lillemannen" min alt hva jeg kan med disse kjæreste-geiene. Men ikke for mye før han ber om det. Selv om det er vanskelig å holde tilbake alle morsnykker, så er det ikke mitt liv å leve, bare å lede på rette veier.
Kjærlighet eies, men som min mamma sa; Våre barn er bare til låns... jeg ser den nå mamma.
Ha en fin natt
Klem
Pauline
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar